Autismelab

Jeg har ikke og kommer ikke til å skrive her (på en stund? aldri mer?) fordi det er for mange andre ting.

Kanskje i en annen verden med medisiner og avklart trygd/jobb og alt det der, at jeg får energi igjen...

Denne posten vil oppdateres med ujevne mellomrom og fungere som en dynamisk oversikt for meg selv.
De fleste linkene er bare med som eksempler.

Aktiviteter: Få prøve juvvandring, grotting, se isbreer fra innsida, hvalsafari med gummibåt, klatre, høydebane, paintball, laserspill (og hanggliding(!))

Giant microbes, men KUN den grønne, vanlige influensaen (ikke den rosa svineinfluensan >=( ), gjerne flere, i alle størrelser

Knekklys, jeg elsker knekklys

Laser pod - masse lysgøy å kose seg med for en lys-freak som meg =(

( =( pga prisen)

Tribbles (squee!)

Triops til å gro selv og fôre på

(egentlig vil jeg ha rekene =( )

Elektronikksett (jeg ser for meg at dette ligger omtrent på mitt nivå)

Krystalldyrke-sett. Disse fins i masse varianter (jeg vil ha med masse forskjellige farger og former!)

Generelt sånne små sett som kan holde meg opptatt en stundt når trenger litt distraksjon  (det kommer en del slike på amazon-ønskelista mi om en stund...)

42 håndkle. Måhamåhamåhamåhamåha!!

Rød laser 150mW og oppover med oppladbare batterier (de spiser batterier) (og beskyttelsesbriller!)

Grønn laser 20mW og oppover (med IR-filter) (+ batterier)

Jelly beans, sånn assortment-pakke med mange ulike smaker, for da kan jeg sitte lenge å sortere dem og smake på hver enkelt type (trenger bare en av hver type, kvantitet er ikke et tema her). Liker ikke egentlig jellybeans, men liker smake alle de ulike smakene =)

Oransj laser *sukk* (2000,- for 5mW...)

Periodic table cuff <3

Japan-snacks-sortiment som jeg kan teste ut og smake nye ting

Klippekort til svømmehallen

Notatbøker (alle store/vanlige moleskine med mykt omslag, linjerte, rutete, blanke...), spiralblokker (anything goes), penner (svarte, brede, og kun den sorten jeg liker. Be om additional info)

Just do it anheng (det apellerer til den morbide siden min), med ett hull. Hater sider som kun godtar paypal eller man må registrere seg forresten (etsy, ebay =c )

Pepperspray og slike ting

BodyShop: mango dusjsåpe, skrubbekremer (de på boks ikke tube)

Dyre rosa glassperler

Luksussjokolade-boks (sånn morsom med forskjellige typer, ikke sånn kjedelig dyr)

Polaroid mobilprinter

 

Rødbrus er ikke julebrus. Rødbrus er rød brus. Julebrus kjennetegnes ved at den selges kun rundt jul. Rødbrus selges året rundt. Det skjer ingen kjemiske endringer i brusen som følge av at etiketten endres. Det er fremdeles den samme brusen som man får kjøpt til alle andre tider også.

Jeg har min julebrus som jeg ser på som julebrus, men jeg kan uten problemer godta at andre har sine egne (særlig de som bor/kommer fra andre steder selvfølgelig). Ihvertfall innerst inne. Etter å ha ropt og skreket litt kanskje. Men jeg kan ikke godta at noen skulle kalle en brus som selges hele året, for julebrus. Hvis jeg setter en julebrusetikett på en pakke valnøtter, blir det ikke til en brus som eksklusivt selges i jula.

Rødbrus smaker forresten *glærk*. Så det er liten grunn til å bry seg om dens eksistens andre årstider heller.
Eventuelle kommentarer i rødbrus' favør vil uten videre blir slettet, og avsender sporet opp og utsatt for ubehageligheter.

Dere kan få lov til å lure på hvorfor teksten er oransj (og grumsete).

Noen har kanskje fått med seg at jeg har "fått" ADHD-diagnose. Nå mente de at jeg ikke kunne få noen diagnose formelt, siden ICD-10 ikke gir rom for det å ha ADHD og autisme samtidig ("men det står jo at man skal vurdere om symptomene kommer fra autisme isteden, ikke at diagnosene ikke kan gis sammen??" sier jeg. "Ja, men det skal tolkes sånn" sier de.) men jeg har ADHD når jeg får medisiner på apoteket og når jeg skriver søknader til nav osv.

Det var en rimelig kort og enkel prosess, noe jeg ble overraska over. Likevel tok det utrolig mye tid og pes (noe jeg i og for seg ikke ble overraska over, men jeg greier ikke å ikke bli forbløffa over hvor lang tid det faktisk tar uansett).
Jeg kryssa av på noen skjemaer.
De ga ikke noe klart inntrykk av ADHD, jeg svarte ganske normalt. De sa at det ikke behøvde si så mye, siden ADHD/autisme motvirker hverandre på en del områder.
Jeg tok med foreldrene mine til en prat med de.
De fortalte litt om meg som liten. Det ga ikke noe særlig inntrykk av ADHD, og de sa også at de ikke trodde jeg kunne ha det.
De tenkte en stund på nevrologisk testing, og da sa jeg at jeg hadde tatt X-testen og card-sorting-testen fra før av (under autismeutredninga). Jaha sa de. Det står det ikke noe om i rapporten. Eller journalen. Det viste seg at nevropsykologen hadde rota bort de resultatene. Eller, datasystemet til nevropsykologen da. Uansett ikke særlig tillitsvekkende syns nå jeg da. De fant ut at de ikke syns de trengte noe mer testing uansett.

Og så fikk jeg prøve ritalin.
Jeg syns det gikk temmelig kjapt (hvis vi se bort ifra at det tok over et halvt år + det halve året jeg var i DK) i forhold til hva jeg forventa. Folk snakker jo om masse masse testing og skepsis og alt mulig.

Den virka som den funka under punktutprøvinga, så da fikk jeg en måneds forbruk med en gang. På apoteket spurte de ikke om identifikasjon engang. Ikke akkurat det jeg har hørt andre fortelle, men det er jo bare bra det.

Akkurat nå er jeg forvirra, har prøvd ritalin i ulike doser over noe tid og er ikke sikker på hva jeg merker og ikke merker og hvrdan det virker på meg og alt mulig, så det skriver jeg ikke noe om på en stund.

Ellers er det en del tanker rundt ADHDen jeg ville prøvd å skrivd ned her, men det er for mye kaos i hodet... Og jeg er sliten konstant... *har på langtids todo-lista. Der er det ganske fullt nå*

Jeg leser en del matte om dagen.

Jeg har siden veldig lenge siden hatt et par grunnleggende problemer med matte. Teknisk sett behersker jeg det ganske bra ifølge karakterene mine. Men jeg tror ikke på det.

Matte, altså. Hele konseptet.

Jeg kan ikke fordra at lærebøker stadig sier at noe "ikke er definert" og konstanterer at det dermed ikke går an, eller enda verre at spørsmålet ikke gir mening.

Dele med null for eksempel. Vi bruker et system hvor nesten alle funksjoner/ligninger/ulikheter osv må ta forbeholdet "men ikke dersom..." fordi linja brekker hvis x=0. Slike forbehold er det mange av. Lærebøkene later som vi har et system som fungerer, men i virkeligheten har vi et halt system som må skrive opp en rekke regler som man bare må godta for at det skal fungere. Det er ikke logisk eller intuitivt. Det er minst av alt vakkert.

Er det bare jeg som reagerer på dette?
Nei!
Fant en bok på biblioteket i dag (biblioteker <3 ) som nettopp handler om matematikken som vitenskapelig teori og hvordan den feiler på flere punkter. Har bare fått lest noen sider enda (og orker ikke tenke igjennom alle eksemplene og argumentene) men det var bare så herlig å se noen sette ord på det jeg har følt hele tida, men trodde ingen "velutdanna" mente. (Lærebøker/lærere er veldig avfeiende på dette området.) Den påpeker også at flere andre har tatt dette opp i faglig sammenheng og at matta (mer spesifikt mengdelære) faktisk ikke er helt alminnelig godtatt uten videre diskusjon.



Bortsett fra det har jeg brukt over en time på å finne og kjøre i gang drivere til skjermkortet på den andre pcen min. Noe jeg er litt stolt av i og med at hverken HP eller fabrikanten av selve skjermkortet har driverne liggende på nettsidene sine. Derfor synes jeg det er idiotisk når alle andre som sier de har drivere å laste ned eller som skal "hjelpe" bare henviser til dem."
(Har søkt på forumer og lest tråder hvor folk spør "hjelp drivere presario R3000" og får svaret "HP.COM/DRIVERE/R3000 FOR FAEN!!! GIDD Å SØK!!!" som er litt frustrerende med tanke på at hverken skjerm eller audio drivere faktisk finnes på den (eksempel)nettsida. Bilde og lyd er kjekt å ha.)

Så et tips om denne via bokstavbarna.com, og når jeg skulle bestille fra amazon for en stund siden, slengte jeg med denne også.

Hva: Roman hvor hovedpersonen har autisme og problemstillinger rundt autisme og en kur for dette, tas opp

Tittel: The speed of dark
Forfatter: Elizabeth Moon (ho har visst skrivd en god del andre bøker også. Ingen av dem har noe særlig med autisme å gjøre så vidt jeg har skjønt, men jeg har ikke lest noen av dem. En del science fiction virker det som)
Språk: fins såvidt jeg vet (dvs 15sekunder med google) ikke oversatt fra engelsk
Utgittt: 2002

Resymé: Lou jobber i en avdeling spesielt tilpasset personer med autisme, innen et stort firma. Handlingen foregår et stykke frem i tid, og det finnes nå måter å kurere dem som blir født med autisme. Men ikke dem som allerede har vokst opp. Lou tilhører dermed de som er igjen av den generasjonen som vokste opp uten muligheten til å bli kurert, de som ble født etter dem blir kurert for autismen sin.

Men forskningen går videre framover, og en ny metode virker lovende. Firmaet Lou jobber i synes ikke noe særlig om å måtte tilrettelegge for denne gruppen og begynner å legge press på dem for å teste ut denne kuren.

Bortsett fra det, så er det litt relativt umotivert hærverk mot Lous bil, forelskelse og fencing (som jeg uten å ha slått det opp går ut ifra betyr fekting).

Meg syns: Når jeg leser engelsk virker språket for meg alltid noe kunstig, feil-sammensatt-aktig. Men når man skal skrive på en slik måte (altså fra et autistisk perspektiv, men retttet mest mot nevrotypiske) blir det nødvendigvis også kunstig på grunn av det i tillegg. Man må nemlig drive å forklare ting uten å virke som om man forklarer ting. Det setter ned leseopplevelsen innimellom, men jeg syns Moon har greid det ganske bra forutsetningene tatt i betraktning.

Allikevel virker selve historien ganske "flat" og får ikke gitt Lou "liv" i sinnet mitt. Til det er han for oppkonstruert, han er en figur skapt for å fylle en hensikt. Bi-historien (det fins sikkert et mer korrekt faglig litteraturuttrkk for dette) med Don og også andre litt for viktige hendelser i fortellingen virker også kunstige og ikke sannsynlige.

Styrken til boka ligger i Moons kjennskap til autister måte å være på og tenke på, jeg har ikke lest skjønnlitteratur som beskriver en autistisk væremåte på en såpass behagelig måte, dvs at det ikke rettes unødvendig fokus på den. Noen ting er det bare deilig å sitte og lese, fordi det er min egen tilværelse beskrevet fra et perspektiv hvor dette er helt naurlig. Budskapet Slik Er Det Å Leve Med Autisme kommer igjennom selv om det ikke egentlig blir eksplisitt poengtert, og man får en opplevelse av de mer diffuse problemene (slik man ikke får gjennom en fagbok).

Totalt en for svak historie, men verdt å lese på grunn av enkeltscener innimellom som er flotte.

Jeg syns slutten var nitrist og  blei skikkelig skuffa.

 

Jeg skriver visst så forbanna pent. Alle sier det, uansett hvor jeg er. Det betyr visstnok at jeg er kjempegod på kommunikasjon og ikke har behov for noe som helst og bare juger.

Synd da, at jeg ikke kan skrive.

Normale mennesker, de har noe de vil kommunisere inni hodet sitt, også bruker de ord for å beskrive det. De bruker verktøyet språk (og ord) for å kommunisere det de tenker. Derfor skriver mange ganske dårlig. De kommuniserer noe. Hvor bra de får formulert det kommer an på vokabularet og kjennskap til grammatikk og ortografi (som er overraskende dårlig hos en del voksne mennesker). Ordene er sekundære.

Jeg, har noe inni hodet jeg vil kommunisere. Jeg vet ikke hva det er. Jeg prøver å lage det ved å sette sammen ord og formuleringer jeg har sett i sammenhenger som ligner det jeg tenker på. Siden jeg har lest veldig mye, har jeg mange "proffe" setninger og sammenstillinger å ta av. Men om jeg får formidlet det jeg faktisk ønsker å formidle er helt opp til tilfeldighetene. Siden NTer kommuniserer mer upresist og på øyemål, skjer det kanskje oftere enn jeg tror.

Men fordi jeg høres svært velformulert ut, tror de nødvenigvis at jeg har sagt det jeg ønsket å formidle uansett om jeg har det eller ikke. Fordi jeg høres ut som jeg har full kontroll når jeg egentlig famler og noen ganger føler meg hjelpeløs. For meg er budskapet sekundært, for jeg kan ikke håndtere budskapet direkte.

Igjen, min største forbannelse er at jeg har IQ over 100. Jeg kan lære meg strategier. Desverre gjorde jeg det mens jeg vokste opp og ikke hadde livserfaring nok til å skjønne at kompenserings/skjulingsstrategier  ikke nødvendigvis er det lureste å lære seg, i lengden.



Oppdatering: I dag leste jeg en bok fra biblioteket som henviste til forskning som konkluderte med akkurat det jeg skriver om her. Når man intervjuet personer med autisme om hvordan de så på seg selv, kom de som hadde "gode evner" (IQ-messig) med uttalelse som speilet hva de hadde lest eller fått høre, i en slags ekkolalisk versjon

Møbelringen har finni ut at de ikke kommer til å gi meg noen seng på ihvertfall et par uker enda =/
Men de var greie nok til å komme innom og legge fra seg en sofa i dag da *lykke* jeg kan sitte nå.

Flytting er et gigaprosjekt. Jeg har vært voldsomt redusert de siste månedene. Jeg har mange ting jeg burde ha fulgt opp både i forhold til lege, kommunen mm, men jeg makter bare ikke. Jeg skulle ønske kommunen hadde mer en rolle som hjelper enn ekstrabelastning. Jeg ville gjerne hatt en bolig med (heltids)ansatte i umiddelbar nærhet. Jeg mener dette ville være den eneste muligheten til å følge meg opp slik jeg trenger.

Det er fordi jeg har så svingende funksjonsnivå. Jeg greier å leve alene, men jevnlig knekker jeg ned på et nivå hvor jeg ikke kan snakke (hvordan får jeg da tak i hjelp? :( ) eller egentlig ta særlig vare på meg selv. Jeg ønsker det var noen som kune ta vare på meg da. Kommunen nekter nesten i det hele tatt å tro jeg har noe  behov, eller de har lagd seg en slags forestilling som ikke er meg, fordi jeg kan snakke. Hvor lenge tar det før verden blir slik at mennesker skjønner a jeg ikke kan ord bare for snakker (tilsynelatende) bra og skriver? Ikke alltid.

Jeg er redd. Jeg er redd fordi jeg ikke alltid greier å skaffe meg selv mat. Fordi når jeg ligger og skriker av vondt, så er det ingen å høre meg. Men hvis det er det så ringer de politiet og da vet jeg ikke hva som skjer og det er jeg redd for. Jeg er redd for ikke å greie å være normal sånn at jeg skal bli hivd ut av boet mitt. Jeg er redd fordi jeg vet at all hjelp må jeg slåss for, og jeg kan ikke slåss når jeg trenger det. Da kan jeg bare lilgge og bli mer skadd.

Når jeg er sterk, er jeg sterk.
Når jeg er svak er jeg også sterkere,jeg lever enda. Jeg lever og vet hvordan det er å ligge å vente på noen som aldri kommer, og jeg er sterkere enn dem.
Jeg vil bare at samfunnet skal slutte å være torur og begynne være menneskelighet.

Grunnen til at ingenting går, er at det er altfor mange ting på en gang. Hvis det blir for mye greier jeg ikke ta en ting av gangen en gang. jeg må ta det i rekkefølge. Eksempel:
Nå, så har jeg ingen hyller. Det betyr at alt jeg skulle hatt i dem, er pakka ned. Alt er midlertifig rundt meg, og jeg greier ikke noe før det er i orden og jeg har rydda ut tinga mine. Greire ikke tenker på møter og skrive opp hva glenne skal bistå meg med fx. Ingenting før ETTER at hyllene er oppe så jeg kan skape hjemmet mitt først.

Jeg har nav, glenne, ADHD-utredning, kommunen, tannlege, lege, klagessaker, politisaker (ikke nå lenger), å tenke på i tillegg til alle tinga med leiligheten (alt jeg trenger! matte og lyspærer som ikke finnes og skumgummisak til oppvasken og mat og nattbord og alt annet som må ordnes), jeg orker ikke jeg!

Kommunen anmeldte meg (for tre måneder siden, men de ringte ikke før for litt sia). Jeg orka ikke snakke om det som hadde skjedd, så jeg ga de utskrift av det jeg skreiv om det her på bloggen rett etterpå. Politiet henla saken.
Gjør jeg noe "galt" straffer de meg med politi.
Ligger jeg på bakken og skriker og trenger hjelp, straffer de med politi da også.
Hva er det jeg skal lære?

Jeg har sitti og hørt gjennom (snart alle) 133 sangene jeg kjøpte i en samleboks med kent i kveld., og spist kylling og sjokolade. Jeg har det bra. I sofaen min <3

Jeg ønsker ikke å sparke noen. Jeg ønsker ikke å skrike. Jeg vil ikke kjefte og hyle te folk. Ikke noen. Jeg forstår ikke hvorfor jeg blir tvingi til å slå og skrike for å prøve å bli hørt og så straffet, når egsynes det er vondt å gjøre de tingene og bare vil at det skal ta slutt og at noen skal være der og vi skal snakke sammen og jeg sitter på kjøkkenet deres og snakker med dem mens de lager mat og de er glad i meg og passer på meg og jeg er trygg, jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir straffa for å eksistere

jeg vil jo bare at det skal ta slutt og aldri være sinne og kjefting mer

gjør vondt å gjøre vondt mot andre hvorfor skjønner ingen at det er vondt å gjøre vondt mot andre og at jeg bare vil det skal ta slutt og ikke mer vondt mot andre eller meg mer

Jeg sitter i leiligheten min (o.o)

...og venter på møblene mine. Hørere dere ekkoet fra tastinga mi når jeg skriver?

Jeg har bo 5m unna toglinja. Minst 2 tog i timen. Er okei så lenge det ikke tuter.

Får ikke pakka ut mange av tinga mine før jeg får levert hyllene jeg har kjøpt, så nesten alle prosjektene mine står på vent de neste 14 dagene *kjede seg masse* Men sofan min kommer om en uke. Det er fint, for nå sitter jeg på golvet.

Også fant jeg akkurat ut at lyspæra til stuelampa mi (som forøvrig holder på å dette sammen under sin egen vekt) tok kvelden under flyttteprosessen. Det er litt mørkt her

Har finni ut at det er 8 stikkontakter i stua. Det er ganske mye  når hele leiligheten er 50kvm syns jeg.

Nå må jeg venne meg til å kjøpe inn mat igjen *redd*

Jeg må skaffe meg en lelighet. Det er vanskelig. Nå venter jeg på telefon på en jeg har vært å sett på og håper inderlig jeg får den og kan flytte inn. Trenger ikke flytte inn umiddelbart, bare får bekrefta får den og skrivd under og sånn. Og får igang alle tinga og innstallert meg så hverdagen kommer i gang.

Jeg fant plutselig ut at jeg må lese en del matte framover og prøve ta privatisteksamen i 3MX. *grøss* har ikke hue til det i det hele tatt nå, og dessuten har for mange psykiske belastninger på gang til å kunne tenke på det.

Har en sak hos no ombud. Har en klage inne på et vedtak avslått på idiotisk grunnlag. Blir ikke fulgt opp. Prøver finne ut hvordan få menneskelig behandling. Prøver få hjelp av noen helt andre også men de er syke og skjønner ingenting og masse.

Jeg blir avslått og ignorert fordi jeg ikke kan kommunisere. Det er så fortvilende. Når jeg prøver bli hørt blir jeg straffa.