Så et tips om denne via bokstavbarna.com, og når jeg skulle bestille fra amazon for en stund siden, slengte jeg med denne også.
Hva: Roman hvor hovedpersonen har autisme og problemstillinger rundt autisme og en kur for dette, tas opp
Tittel: The speed of dark
Forfatter: Elizabeth Moon (ho har visst skrivd en god del andre bøker også. Ingen av dem har noe særlig med autisme å gjøre så vidt jeg har skjønt, men jeg har ikke lest noen av dem. En del science fiction virker det som)
Språk: fins såvidt jeg vet (dvs 15sekunder med google) ikke oversatt fra engelsk
Utgittt: 2002
Resymé: Lou jobber i en avdeling spesielt tilpasset personer med autisme, innen et stort firma. Handlingen foregår et stykke frem i tid, og det finnes nå måter å kurere dem som blir født med autisme. Men ikke dem som allerede har vokst opp. Lou tilhører dermed de som er igjen av den generasjonen som vokste opp uten muligheten til å bli kurert, de som ble født etter dem blir kurert for autismen sin.
Men forskningen går videre framover, og en ny metode virker lovende. Firmaet Lou jobber i synes ikke noe særlig om å måtte tilrettelegge for denne gruppen og begynner å legge press på dem for å teste ut denne kuren.
Bortsett fra det, så er det litt relativt umotivert hærverk mot Lous bil, forelskelse og fencing (som jeg uten å ha slått det opp går ut ifra betyr fekting).
Meg syns: Når jeg leser engelsk virker språket for meg alltid noe kunstig, feil-sammensatt-aktig. Men når man skal skrive på en slik måte (altså fra et autistisk perspektiv, men retttet mest mot nevrotypiske) blir det nødvendigvis også kunstig på grunn av det i tillegg. Man må nemlig drive å forklare ting uten å virke som om man forklarer ting. Det setter ned leseopplevelsen innimellom, men jeg syns Moon har greid det ganske bra forutsetningene tatt i betraktning.
Allikevel virker selve historien ganske "flat" og får ikke gitt Lou "liv" i sinnet mitt. Til det er han for oppkonstruert, han er en figur skapt for å fylle en hensikt. Bi-historien (det fins sikkert et mer korrekt faglig litteraturuttrkk for dette) med Don og også andre litt for viktige hendelser i fortellingen virker også kunstige og ikke sannsynlige.
Styrken til boka ligger i Moons kjennskap til autister måte å være på og tenke på, jeg har ikke lest skjønnlitteratur som beskriver en autistisk væremåte på en såpass behagelig måte, dvs at det ikke rettes unødvendig fokus på den. Noen ting er det bare deilig å sitte og lese, fordi det er min egen tilværelse beskrevet fra et perspektiv hvor dette er helt naurlig. Budskapet Slik Er Det Å Leve Med Autisme kommer igjennom selv om det ikke egentlig blir eksplisitt poengtert, og man får en opplevelse av de mer diffuse problemene (slik man ikke får gjennom en fagbok).
Totalt en for svak historie, men verdt å lese på grunn av enkeltscener innimellom som er flotte.
Jeg syns slutten var nitrist og blei skikkelig skuffa.
Print | posted on Wednesday, November 25, 2009 7:37 PM